Erfaringer med robotselen Paro

Stjørdal kommune, Fosslia, bolig for 5 personer med demens
(oppsummering fra fagkoordinator Elin K. Johnsen)

Beboerne sitter i dagligstuen og det er stort sett lite samtaler. De fleste døser og noen snakker verken med sine medbeboere eller med personalet. Paro har blitt introdusert med ujevne mellomrom og alle har vist interesse for den. Det er gjenkjennelse og smil: ”Der kjæm han kviten”.

Paro som sosialt medium:

  S. Sitter på stuen med robotselen i fanget, koser seg med å stryke og klappe den. Hun småprater, smiler. Hun sier ”Jeg vet den er en robot, men er nå glad i deg likevel.”  

  M. Sitter ved bordet, smiler forventningsfullt. Hun vet at Paro snart kommer til henne. Språket er blitt dårligere og hun kan være tung til sinns i blant. Når Paro ligger foran henne på bordet, blir hun tydelig glad, smiler, stryker den og småprater. Spontant bruker hun også armen med nedsatt funksjon.  

  G. Hun er ofte trist og lei seg. Smiler sjelden. Når hun holder Paro blir hun en annen person, smiler, lager koselyd og stryker den. Men hun blir også litt brydd for hun ser det er en leke. Sier den ligner henne både i hårfargen og mustasjen.

  R. Satt og tittet på Paro, strøk på den og ville prøve å ha den i fanget. Da den beveget seg, ble hun skremt, ”hylte høyt” og kastet den på gulvet.  

Her er noen erfaringer hvor Paro er brukt med bestemte hensikter fra personalets side:

  Brukt i vekkesituasjonen hvor beboer er svært trøtt og uopplagt om morgenen. Hun kan være skarp og vil ikke stå opp. Paro kommer på besøk – smilet er på plass og det går greit å stå opp og å stelle seg.  

  Beboer kommer med klær som hun sier ikke tilhører henne. Hun er i dårlig humør, skjenner på personalet om klærne. Paro kommer til, beboeren vender etter hvert sin oppmerksomhet mot den. Beboeren blir med og setter seg i sofaen med Paro på fanget. Hun blir i svært godt humør, smiler, ler og prater med selen. Til en av sine medbeboere sier hun med en god latter: ”Ja, hadde jeg hatt slike øyne, ville det ikke vært noen sak å skaffe seg mannfolk!”

Paro utlånt til Lyngdal kommune 12.-14. april
(sammendrag av oppsummering fra prosjektleder Kristin Opsahl)

Selen Paro ble presentert på avdelingsledermøte på Bo- og servicesenteret, der de fikk informasjon om Paro og hvordan han fungerer. De var positive til å prøve han ut, og det ble diskutert hvilke brukere de mente Paro ville ha en positiv effekt på, og hvilke settinger vi ønsket å prøve den ut i. Det var enighet om at vi ville prøve han ut på demente pasienter med spesielle behov for kontakt, urolige pasienter og også i sosiale settinger med flere pasienter til stede. Skjermet avdeling ble spesielt trukket frem som en avdeling Paro ville ha en god effekt på brukerne.

Paro ble også presentert for kommunestyret, der undertegnede ga et referat av de effekter man så Paro hadde på brukerne på Bo- og servicesenteret. En av politikerne jobbet i en bolig under hjemmebasert omsorg, og ba om å få prøve Paro på en bruker med sammensatte behov. Paro har derfor blitt prøvd ut på en yngre bruker, og ikke bare på eldre brukere. Generelt sett var reaksjonene fra politikerne positive.

Avslutningsvis vil det bli gitt tilbakemeldinger til dere på hva vi savnet av informasjon under utprøvingen.

Observasjoner Bo- og servicesenteret i Lyngdal
Paro ble prøvd ut på to forskjellige avdelinger, en skjermet avdeling for demente og en avdeling med omsorgshybler og rehabiliteringsplasser. Det var ulike erfaringer med Paro fra lukket avdeling til den åpne avdelingen. Den største forskjellen lå ved at de ved lukket avdeling godtok Paro som en robotsel, og brydde seg ikke stort om den var levende eller ikke, mens dette var et større problem i den åpne avdelingen.

På den åpne avdelingen ble han godt mottatt i starten, mens det etter hvert utviklet seg noen negative holdninger til Paro. Det er vanskelig å forklare dette ut ifra de få timene Paro var der, men det så ut til å ha en sammenheng med personale som var på jobb, og at noen brukere så på Paro som et ”barnslig leketøy”. Denne holdningen ble overført til de brukerne som likte Paro, og når personale heller ikke bidro til å stoppe den negative praten om Paro er det vanskelig å endre denne kursen. De ansatte rapporterte at mange brukere følte seg ”lurt” når det skjønte at Paro ikke var ekte.

Likevel så man særlig på to brukere på denne avdelingen at Paro hadde en effekt. Den ene brukeren var veldig urolig og utagerende. Når vi presenterte Paro for brukeren roet hun seg ned og hun fikk flyttet fokus til noe positivt. Den andre brukeren var veldig negativ til Paro første gang han ble presentert, og det var tydelig at hun ble aggressiv av møtet. Dette er en bruker som sitter mye alene, og er preget av humørsvingninger. Andre gang vi presenterte Paro for brukeren var det en veldig positiv effekt på brukeren. De ansatte poengterte at ansiktsuttrykk og holdning ble forandret til noe udelt positivt, når brukeren fikk holde Paro. Denne brukeren var også en av de som ble negativt rettet til Paro etter den positive seansen. Om dette har en sammenheng med brukerens normale svingninger, eller om det har noe med at Paro ikke var ekte, men en robot, er uklart.

På lukket avdeling var det mange som hadde stor glede av Paro. Spesielt en dement bruker som har stort behov for nærkontakt. Når brukeren fikk holde Paro fikk brukeren kose med han, og fikk også positiv respons fra Paro. Dette satte både bruker og ansatte pris på, og det var tydelig at Paro kunne fylle en funksjon, som de ansatte ikke har mulighet til å fylle. På denne avdelingen har de tidligere hatt katt, men denne har de ikke lenger grunnet allergi. De ansatte var derfor veldig positive til Paro, da han kan fylle en funksjon som ”husdyr” for brukerne. Det var også tydelig at det ikke hadde noe å si for brukerne at Paro kun var en robot, det viktigste for de var å få respons på kontakt, og å ha noe å ta vare på.

Paro hadde en sosial- og kommunikasjonsmessig effekt på begge avdelingene, ikke bare mellom brukere, men også mellom brukere og ansatte. Paro gjorde at brukere begynte å snakke om sine tidligere husdyr, og var en hjelp til å bringe frem positive og gode minner. Det var også tydelig at noen ansatte brukte Paro aktivt for å starte samtaler med brukerne, og det var mye latter og glede rundt Paro. De negative effektene som oppsto var mindre enn de positive, man kan heller ikke uttale seg om dette er vedvarende effekter ut ifra lengden på besøket.

Observasjoner Hjemmebasert omsorg i Lyngdal
Brukeren er trafikkskadet dame i 50-årene, som sliter med hukommelsessvikt. Brukeren klager over smerter (fantom) i hele kroppen. Brukeren ønsker seg en katt, da hun føler at det er for lite besøk av familie. Brukeren ble glad med en gang Paro ble presentert. Paro ble lagt på fanget hennes, og Paro ble løftet rett opp, og holdt tett inntil halsen. Brukeren smilte og snakket koselig med den, som om den var levende. Hun ønsket ikke at Paro skulle gå, og det var tydelig at Paro hadde en positiv effekt og skapte et godt øyeblikk.

Reaksjoner fra ansatte i Lyngdal
En viktig observasjon var at Paro hadde bedre effekt når de ansatte på jobb hadde fått direkte informasjon fra prosjektledelsen på hvordan Paro fungerte, enn når det var ansatte på jobb som hadde fått videreformidlet informasjon fra andre ansatte. De negative opplevelsene med Paro oppsto når vi ikke var tilstede, og når ansatte som vi ikke direkte snakket med var på jobb. Det kan godt hende den negative effekten ville ha oppstått i alle tilfelle, men man kan anta at effekten også kan ha kommet av mangel på informasjon om Paro. De ansatte som ikke hadde fått informasjon fra oss om selen virket også mer negative til hvilke effekter Paro kunne ha.

Det er tydelig at god informasjon og veiledning i bruk av Paro er viktig.