Store bofellesskap for mennesker med utviklingshemming. Noen konsekvenser.

Rapport fra NTNU Samfunnsforskning AS, 2011

Forfattere: Anna Kittelsaa og Jan Tøssebro

 

Datamaterialet som denne rapporten bygger på, ble samlet inn som del av en undersøkelse av utviklingshemmedes levekår og tjenester på oppdrag fra NAKU, Nasjonalt kompetansemiljø om utviklingshemming. Noen hovedtrender i utviklingen over tid er presentert i rapporten "Innfridde mål eller brutte visjoner? (Söderström og Tøssebro 2011). Begge rapportene kan lastes ned her...

Rapporten om bofellesskapene tar opp og kommenterer kommunenes argumenter for å bygge store bofellesskap, herunder personaltilfredshet og beboertilfredshet. Rapporten slår også fast at nye store bofellesskap bryter med intensjonene fra reformen for utviklingshemmede og dermed også med de rettighetene som utviklingshemmede og andre med hjelpebehov har i vårt samfunn; gode levekår og et mest mulig vanlig liv i fellesskap med andre.

 

Kort oppsummert viser rapporten:

• Andelen utviklingshemmede som bor i store bofellesskap har økt markert i tiden etter 2001, og det er en dominerende boform blant de som har fått ny bolig etter år 2000. Store bofellesskap bygges i alle slags kommuner bortsett fra de aller minste.
• Mange bofellesskap ligger i områder som er preget av omsorgsfunksjoner og institusjoner. Et økende antall bofellesskap er for flere grupper av personer med hjelpebehov.
• Store bofellesskap formidler i større grad ytre tegn på avvik enn små.
• Argumentet om at store bofellesskap gir mindre ensomhet og større sosiale nettverk kan avvises. Her er det ikke størrelse det kommer an på.
• Våre indikasjoner når det gjelder personalforhold, fagmiljø og organisasjon er løse i forhold til det som er trukket fram i debatten. Funnene peker likevel klart i en annen retning enn det kommunene har argumentert med. Store bofellesskap kommer dårligere ut.
• Pårørende ønsker ikke store bofellesskap. Det gjelder også blant pårørende til de som faktisk bor slik.