Det er et prioritert mål at yngre personer som bor ved aldersinstitusjon skal få et tilpasset tjenestetilbud i egen bolig.

Sosial og helsedepartementet ønsket en oversikt over status for utflyttingsplaner for yngre som bor ved aldersinstitusjon, og hvordan det er gått med de som har flyttet ut fra aldersinstitusjon og inn i egen bolig.

Denne rapporten beskriver situasjonen for de 2 gruppene. På oppdrag fra departementet, har RO utarbeidet skjema for registrering av opplysninger og utarbeidet rapporten. Etter oppdrag fra departementet, har fylkesmannsembetene koordinert datainnsamlingen overfor de enkelte kommuner.

Vi takker fagpersonene i kommunene som har fylt ut registreringsskjemaet, og fylkesmannsembetene som har koordinert datainnsamlingen.

Stjørdal primo juni 2001

Lars Nygård

Arbeidet med å gi yngre, sterkt hjelpetrengende som bor ved alders- eller sykehjem et alternativt tilbud i egne boliger, har vært sterkt prioritert – både fra sentralt politisk hold i Stortinget, fra fagadministrasjonen i departementet og fra interesseorganisasjonene. I 1996 fikk kommunene økonomisk støtte for at yngre personer kunne flytte ut fra institusjon og over til egen bolig. I forbindelse med årsbudsjettene, har Stortinget presisert at arbeidet med å gi yngre institusjonsbeboere et tilbud i egen bolig, skal gis høy prioritert. Det økonomiske tilskuddet til kommunene er blitt økt, og i 2000, det siste året det er gitt anledning om å søke om økonomisk tilskudd under denne ordningen, er tilskuddet økt til 1 mill kr for hver utflytting.

En særlig begrunnelse fra departementets side både ved å sette en tidsgrense for siste år hvor kommunene kan søke statlig tilskudd, og ved å øke selve tilskuddets størrelse, har vært å motivere kommunene til å prioritere dette arbeidet.

Ut fra signaler fra kommunene, kunne en i løpet av 2000 konkludere med at langt fra alle yngre personer ved aldersinstitusjon ville få et tilbud om tjenester i egne boliger. Departementet ønsket en kartlegging av situasjonen til disse personene – hvorfor disse ikke ville få et tilbud, eventuelt hvor mange som ville få et tilbud, men hvor selve utflyttingen ville skje etter 31/12 2000.

Samtidig har en del personer allerede flyttet fra aldersinstitusjon og over til egen bolig. Departementet ønsket også en enkel kartlegging av status for disse personene etter at de har etablert seg i egen bolig.

Ut fra dette omfatter kartleggingen 2 grupper: For det første de yngre personer som fortsatt bor i aldersinstitusjoner. Yngre personer er definert til de som bodde i aldersinstitusjon og ikke hadde fylt 67 år pr. 1/5 2000. For det andre yngre personer som har bodd ved aldersinstitusjon, men som i løpet av de årene hvor tilskuddsordningen har virket (fra 1996 og til og med 01.05.2001), har flyttet ut til egen bolig. Yngre personer ble også for denne andre gruppen definert til personer som ikke hadde fylt 67 år ved utflyttingen.

Intensjonen med kartleggingen har vært praktisk og beskjedent: En ønsket en enkel kartlegging av en del hovedspørsmål. Dette betyr også at metoden skulle tilpasses beskjedne rammer både økonomisk og tidsmessig. Det ideelle ved en kartlegging som dette er å hente informasjon og vurderinger direkte fra enkeltbrukerne gjennom personlige intervju. En slik metode ble vurdert som for omfattende i forhold til formålet. Informasjonen er innhentet ved at fagpersoner i den enkelte kommunen har fylt ut et prekodet spørreskjema vedrørende den enkelte bruker. Forutsetningen var at vedkommende fagperson som fylte ut skjemaet, personlig skulle ha kunnskap om den enkelte brukers situasjon.

Spørreskjemaene for de 2 gruppene er gjengitt i vedlegget. Spørreskjemaene er utarbeidet av RO i samarbeid med departementet. Før utsendelse, ble spørreskjemaene korrigert ut fra tilbakemeldinger fra et lite utvalg fagpersoner i et par kommuner som "prøveutfylte" skjemaene.

Departementet har vært ansvarlig for datainnsamlingen gjennom følgende opplegg: Fylkesmannsembetene ble av departementet bedt om å koordinere datainnsamlingen og å forestå kontakten med kommunene. Det er altså fylkesmannsembetene som sendte ut forespørselen til kommunene og som også skulle følge opp kommunenes arbeid, ta imot spørsmål fra kommunene underveis og sørge for at en fikk inn svar fra alle kommuner. Fylkesmannsembetene skulle sende svarene fra kommunene samlet til departementet.

Oppfølgingen fra de ulike fylkesmannsembedene har vært variabel. Vi har kjennskap til at enkelte kommuner som har aktuelle brukere hvor opplysninger skulle sendes inn, ikke har gjort dette. En kan derfor ikke benytte foreliggende kartlegging som en oversikt over det nøyaktige antall personer i de to gruppene på en bestemt dato. (Departementet purret fylkesmennsembetene og ba embetene kontrollere og følge opp kommuner som ikke fylte ut skjema for alle aktuelle personer. I noen tilfeller har embetene hatt problemer med å få kommunene til å prioritere arbeidet, i andre tilfeller har ikke embetene prioritert denne oppfølgingen. I ett av fylkene ble skjemaene fra embetet etter andre gang sendt inn så "omstokket" at RO telefonisk har måttet ta kontakt tilbake til så godt som samtlige fagpersoner i dette fylkets kommuner for at riktige opplysninger kunne registreres på riktig person.)

Intensjonen fra departementets side var altså at en skulle få opplysninger om hele populasjonen. Vi har imidlertid ikke opplysninger fra hele populasjonen, men bare fra et utvalg.

Hvor stort dette utvalget er, eller med andre ord: hvor stort frafallet er i de to gruppene, kan vi si følgende:

Vi har fått inn svar vedrørende 189 personer som pr. 01.05.2000 har flyttet ut fra institusjon og over til egen bolig. Ut fra opplysninger departementet sitter inne med, det vil si antall personer hvor det er utbetalt tilskudd til kommunene, er det 250 personer hvor en skulle forvente at skjema hadde blitt utfylt. For denne gruppen har vi altså et utvalg på 75.6 prosent.

Når det gjelder yngre personer som fremdeles bor i institusjon, har vi mottatt skjemaer vedrørende 737 personer.

Det er noe mer usikkert hvor stor populasjonen er for denne gruppen, men det er ikke urimelig å anslå at gruppen omfatter om lag 1000 personer. En indikasjon på at populasjonen er om lag 1000 personer er også at med en populasjon på 1000 personer og 737 svar, er svarprosenten for de to gruppen om lag den samme.

I vedleggets tabell 1 og 2 gis oversikt over antall skjema som er sendt inn, fordelt på de to gruppene og fordelt på kommune og fylke.

Ut over dette vil opplysninger på kommunenivå ikke bli gitt. Det er flere årsaker til dette, men den viktigste er at antall personer på kommunenivå er så lite at enkeltpersoner kan identifiseres ut fra opplysninger.

Vi har altså opplysninger om 737 personer som bor ved aldersinstitusjon (fra 235 kommuner i alle fylkene).

Kjønn. Av disse er det 55 prosent menn, og 45 prosent kvinner. Generelt i Norge er det flest kvinner som bor ved aldersinstitusjon – på landsbasis om lag 70 prosent kvinner. Når det spesifikt gjelder personer under 67 år som bor ved aldersinstitusjon, er det altså flest menn.

Alder. Yngre i denne kartleggingen er definert som 67 år eller yngre. Høyeste alder er følgelig 67 år.

Gjennomsnittsalderen er 55,6 år.
De fleste som er 67 år eller yngre og som bor på aldersinstitusjon er 50 år eller eldre.
40 prosent av utvalget er 61 år eller eldre, 38 prosent er mellom 51 og 60 år. 78 prosent er altså 51 år eller eldre.
101 personer eller 14 prosent av utvalget er 41 – 50 år.

2 - 2. Botid i aldersinstitusjon

Fagpersonene registrerte måned og år for innlegging. Botid er regnet ut fra innlegingsmåned og fram til 31.12.2000.

Noen få personer (11 personer) som bodde ved institusjon ved registreringstidspunktet, flyttet ut til egen bolig i løpet av 2000 (det vil si at utflyttingsdatoen var fastsatt på registreringstidspunktet). Registrert botid blir følgelig noen måneder for lenge for disse få personene.

Innflyttingsdatoen er ikke utfylt for alle. Særlig gjelder dette personer som har bodd svært mange år i institusjon. For personer som har bodd svært lenge i institusjon, blir det opplyst fra enkelte fagpersoner at en ikke har umiddelbar tilgang på opplysninger om innflyttingsdato. Fordi det er en tendens til at opplysninger om innflyttingsdato særlig mangler for de som har bodd mange år ved institusjon, er gjennomsnittlig botid i realiteten noe lenger enn det som blir angitt nedenfor.

Vi har opplysninger om botid for til sammen 731 personer.

Den gjennomsnittlige botid i aldersinstitusjon er minst for de yngste aldersgruppene. Den yngste aldersgruppa (barna) har i gjennomsnitt bodd i institusjon i vel 2 år (27 måneder). Lengste botid i denne aldersgruppen er vel 4 år (50 måneder).

Aldersgruppen 19 – 30 år har i gjennomsnitt bodd i aldersinstitusjon i nesten 3 år (35 måneder). Lengst botid i aldersgruppen er 12,5 år. I tillegg er det 5 av de 24 personene i denne aldersgruppa som har bodd på institusjon mellom 4,5 og 7,5 år.

I neste aldersgruppen (31 - 40 år), er den gjennomsnittlige botiden 4 år. Lengst botid i aldersgruppen er vel 14 år. 12 personer har en botid på mer enn 10 år.

Det er aldersgruppen 41-50 år som har lengst gjennomsnittlig botid – vel 5 år (61 måneder). Lengst botid i aldersgruppen er vel 26 år. 4 personer i aldersgruppen har bodd 20 år eller lenger på institusjon, 3 personer har en botid på mellom 10 og 20 år.

Personer over 50 år har i gjennomsnitt bodd i aldersinstitusjon i 4,5 år. I aldersgruppen 51 – 60 år er lengst botid 29 år og 4 måneder, og til sammen 3 personer har en botid på mer enn 20 år. 32 personer har en botid på mellom 10 og 20 år.

Følgende årsaker til innleggelse i aldersinstitusjon skulle vurderes:

a) nedsatt førlighet, mobilitet, muskelkraft som følge av (medfødt) sykdom

b) nedsatt førlighet, mobilitet, muskelkraft som følge av ulykke

c) psykisk lidelse

d) kognitiv svikt

e) lite egnete boforhold

f) andre sosiale forhold (sosial isolasjon, konflikter i familien)

g) sansesvikt

For hver enkelt årsakskategori skulle fagpersonene vurdere (krysse av) om den nevnte årsaken var a) primær årsak, b) medvirkende årsak eller c) uten betydning.

Det ble på dette spørsmålet gitt anledning til å oppgi flere årsaker som primær eller medvirkende årsaker. For de 737 personer vi har opplysninger om, er det angitt 1041 primærårsaker.

Det er særlig blant de yngste personene hvor det er angitt mer enn en primærårsak. For de 7 barna (kategorien 1-18 år) er det angitt 23 primærårsaker, noe som er en tydelig indikasjon på at disse personene har et omfattende og meget sammensatt sykdomsbilde. For de 24 personene i aldersgruppen 19-30 år er det angitt 39 primærårsaker. I den grad uegnet bolig eller andre sosiale årsaker er angitt som primærårsak, er det som hovedregel også angitt andre primærårsaker i tillegg. Samtidig er det særlig blant yngre personer (under 40 år) at uegnet bolig og/eller andre sosiale årsaker er angitt som primærårsak.

Den hyppigste årsaken til innleggelse er somatisk sykdom (som har nedsatt førlighet og muskelkraft som konsekvens). 57 prosent av utvalget har sykdom som primærårsak til innleggelse. Sykdom er enten primær eller medvirkende årsak til innleggelse for 72 prosent av utvalget. 5 av de 7 barna har sykdom som (en av flere – se nedenfor) primærårsak. 21 av de 31 i aldersgruppen 31-40 år har sykdom som primærårsak (68 prosent). I aldersgruppen 19-30 år er det bare 4 av de 24 som har sykdom som primærårsak.

Den nest hyppigste årsak til innleggelse er kognitiv svikt – 30 prosent har kognitiv svikt som primærårsak, og hele 39 prosent som medvirkende. For 6 av de 7 barna er kognitiv svikt angitt som primærårsak. I aldersgruppen 19-30 år er det 3 av de 24 personene (hver 8. person) som har kognitiv svikt som primærårsak, mens det samme gjelder for 6 personer i aldersgruppen 31-40 (hver 5. person) og 23 personer i aldersgruppen 41-50 (hver 4. person). I aldersgruppene 51-60 og 61 og over er det hver 3. person som har kognitiv svikt angitt som primærårsak.

Om lag hver femte bruker har psykisk lidelse som primærårsak (19 prosent), 23 prosent har psykisk lidelse som medvirkende årsak. Nesten halvparten (42 prosent) har altså psykisk lidelse som primær eller medvirkende årsak til innleggelse. Psykisk lidelse er i hovedsak oppgitt som primærårsak i de eldste aldersgruppene. I aldersgruppene 19-30 og 31-40 år er det 1 person i hver gruppe hvor psykisk lidelse er angitt som primærårsak.

Om lag hver tiende bruker (11 prosent) har nedsatt førlighet og muskelkraft som følge av ulykke som primær årsak til innleggelse. 24 personer eller 3 prosent av utvalget har følgetilstander etter ulykke som medvirkende årsak.

2 av de 7 barna har ulykke som primærårsak. Svært mange i aldersgruppen 19-30 år har ulykke som primærårsak – hele 16 av 24 (nesten 70 prosent). I aldersgruppen 31-40 år gjelder dette for 8 personer (om lag hver 4. person i denne aldersgruppen). I absolutte tall er det flest i de eldste aldersgruppene at ulykke er angitt som primærårsak (om lag hver 15. person over 50 år). Men som andel av aldersgruppen er det flest yngre som har ulykke som primærårsak. I tillegg er det ingen av de som er 40 år og yngre som har ulykke angitt som medvirkende årsak.

Svært mange av de som har ulykke angitt som primærårsak, har også angitt kognitiv svikt som primær- eller medvirkende årsak i tillegg.

Sansesvikt er medvirkende årsak til innleggelse for hver tredje bruker (32 prosent). Nesten hver tiende (8 prosent) har sansesvikt som primærårsak. Vi har ikke registrert hvilken sansesvikt det er snakk om, men kan med stor sannsynlighet legge til grunn at det er sviktende syn som er oppgitt som primærårsak.

Om lag hver tiende bruker har uegnet bolig (9 prosent) og (andre) sosiale årsaker (8 prosent) som primær årsak til innleggelse. Om lag hver tredje person (34 prosent) har boligforhold som medvirkende årsak, like mange (32 prosent) har andre sosiale årsaker som medvirkende årsak. Som prosentandel av aldersgruppen er det særlig blant de yngste aldersgruppene at uegnet bolig/sosiale årsaker er angitt som primærårsak.

Å flytte ut fra aldersinstitusjon til egen bolig kan for enkelte personer være en lang og noe vanskelig prosess preget av ambivalente holdninger. En kan fortsatt ønske å bo ved institusjonen fordi dette representerer det kjente og trygge, mens en på samme tid ønsker selvbestemmelsen og friheten som følger med å bo i egen bolig. Også pårørende og andre kan ha synspunkter på om en skal flytte ut eller fortsette å bo ved institusjon. Utflyttingsprosessen krever i mange tilfeller informasjon, diskusjon, refleksjon og modning.

For vår kartlegging betyr dette særlig følgende: Det kan gi liten mening å be direkte om svar på om den aktuelle bruker ønsker å flytte til egen bolig eller ikke. Et slikt direkte spørsmål har mening bare for de personer som har vært gjennom modningstiden og har kommet fram til et avklart og sikkert svar. For andre er det like meningsfylt å svare både ja og nei på spørsmålet om en ønsker å flytte til egen bolig. Enkelte andre kan være så vidt mentalt svekket at det ikke er meningsfylt å spørre brukeren direkte, der pårørende og/eller fagpersoner er de som må ta standpunkt på vegne av brukeren.

I vedlegget er spørsmålet vedrørende flytteplaner gjengitt, der spørsmålet er slik utformet at en skal kunne gi svar på status for en eventuell overflytting til egen bolig.

Utflytting er vedtatt og flyttedato er fastsatt: 20 personer har en vedtatt flytteplan der flyttedato er bestemt. 11 av disse hadde flyttedato i 2000, for de øvrige er datoen fastsatt i 2001og 2002. Gjennomsnittsalderen for disse 20 personene er 46,1 år (den eldste 63 år, den yngste 7 år).

Plan for utflytting er i hovedsak klar, konkret flyttedato vil bli bestemt senere: 39 personer har en utflyttingsplan i hovedsak klar, men der den konkrete dato for overflytting til egen bolig enda ikke er bestemt. De fleste av disse vil flytte i løpet av 2001 eller 2002. Gjennomsnittsalderen for disse er 45,1 år, den eldste 65 år, den yngste 2 år.

Utflyttingsplan er skissert. Det sannsynlige er at brukeren flytter. Det gjenstår enda en del forhold som må avklares før endelig plan og dato for flytting blir bestemt. Dette gjelder for 57 personer. De fleste av disse vil sannsynligvis flytte inn i egen bolig i 2001 – 2003. Gjennomsnittsalderen er 48,7 år, den eldste er 66 år, den yngste er 2 år.

Oppsummert: De 3 svaralternativene ovenfor representerer "sikre" eller temmelig sannsynlige utflyttinger. Planene er kommet så langt at bruker, pårørende og hjelpetjenester kjenner boligen en skal flytte til, kjenner i hovedsak tjenesteopplegget og arbeider ut fra en sannsynlig flyttedato. For disse kan en også legge til grunn at både bruker (og i langt de fleste tilfeller også pårørende) har vært gjennom en modningsprosess der en har kommet fram til et avklart ønske om å flytte til egen bolig.

Totalt 116 personer eller 16 prosent av utvalget har i hovedsak en plan for utflytting klar der en også arbeider ut fra en dato for utflyttingen. De 116 personene bor i 73 kommuner. Gjennomsnittsalderen er 47,3 år.

Utflytting er diskutert med bruker. Mulige utflyttingsplaner er skissert, men bruker trenger mer tid for å bestemme seg. Dette gjelder personer hvor den enkelte tar stilling til og vurderer en konkret utflytting. Vi kan legge til grunn at dette er brukere som er inne i modningsprosessene hvor den enkelte aktivt arbeider med å avklare sine ambivalente holdninger til utflyttingen.

24 personer har fått skissert konkrete utflyttingsplaner, men der den enkelte trenger mer tid til å bestemme seg. Gjennomsnittsalderen er 54,3 år, den eldste er 65, den yngste 27 år.

Oppsummert: De 4 svaralternativene som er presentert ovenfor vil jeg i fortsettelsen slå sammen og karakterisere som den gruppen hvor det er avklart at utflytting vil skje. Det kan selvsagt diskuteres om alle i den siste gruppen – de som trenger mer tid til å bestemme seg – kommer til å flytte til egen bolig. Men jeg legger til grunn at alle som aktivt er inne i bearbeidingen av konkrete utflyttingsplaner, også kommer til den konklusjonen at de ønsker å flytte inn i egen bolig.

Ut fra dette kan vi si at i alt 140 personer av utvalget har avklart utflyttingsplan. Dette utgjør 1/5 av utvalget (19,2 prosent). Gjennomsnittsalderen for disse er 48,3 år.

Bruker er presentert for utflyttingsplaner, men bruker ønsker ikke å flytte ut fra aldersinstitusjon og over til egen bolig. 172 personer har fått presentert konkrete utflyttingsplaner, men der vedkommende selv har konkludert med at vedkommende ikke ønsker å flytte ut fra aldersinstitusjon. Denne gruppen utgjør 23,6 prosent av utvalget. Gjennomsnittsalderen er 56,7 år, den yngste er 19, den eldste er 67.

Når kan en si at en bruker er informert og selv har gitt uttrykk for sitt ønske? Det har i flere tilfeller vært vanskelig for fagpersonene å ta stilling til om vedkommende bruker selv har tatt aktivt standpunkt til at en ikke ønsker å flytte til egen bolig. Flere vurderes å være delvis i stand til å motta informasjon, men der vedkommende likevel i stor grad er avhengig av eller lar seg påvirke av andres vurderinger. Enkelte fagpersoner har på spørreskjemaet kommentert at bruker er informert, men ikke ønsker å ta standpunkt selv, men overlater avgjørelsen til andre (familie eller kommunens hjelpepersonell).

Det kan også anføres at en person som ikke ønsker å flytte til egen bolig, ønsker dette fordi boligen eller tjenestetilbudet vurderes som utilfredsstillende. Det vil si at vedkommende bruker egentlig ønsker å flytte til egen bolig forutsatt at kommunen stiller med et akseptabelt tilbud. Med den metoden vi benytter, har vi ikke mulighet for å vurdere dette aspektet.

Dette gjelder 5 personer – gjennomsnittsalder 51,8 år. Vi har ikke spurt direkte om årsakene til at utflyttingsplan enda ikke er presentert for brukeren, men hvor det er lagt til grunn at bruker vil bli presentert en slik plan. Men ut fra fagpersonenes kommentarer på skjemaet, synes årsaken til "utsettelsen" å være at fagpersonell og pårørende (og eventuelt bruker) vil avvente utviklingen i brukerens sykdomsbilde før konkrete planer tas opp til vurdering.

Konkrete utflyttingsplaner er ikke tatt opp med bruker. Det høyst sannsynlige er at bruker ikke kommer til å bli presentert for en utflyttingsplan, der bruker fortsatt kommer til å bo ved aldersinstitusjon. Dette gjelder 412 personer eller 56,5 prosent av utvalget. Den eldste er 67 år, den yngste er 20.

Det er også enkelte personer i denne gruppen hvor det er planlagt å vurdere utflytting på et senere tidspunkt. Dette er personer hvor fagpersonell og/eller pårørende er usikker på utvikling av brukerens helsetilstand, og at en vil avvente denne utviklingen før vedkommende blir presentert for en konkret utflyttingsplan (se også nedenfor).

Vi har altså opplysninger om utflyttingsplaner for 729 personer av utvalget på 737. Status for utflyttingsplanene for hele utvalget er som følger:

Utflytting vedtatt, dato fastsatt 20 2,7

Utflytting vedtatt, mangler konkret dato 39 5,3

Utflyttingsplan i hovedsak klarstilt 57 7,8

Utflyttingsplan klarstilt, bruker trenger tid 24 3,3

Samlet, avklarte utflyttingsplaner 140 19,2

Samlet antall, avklarte utflyttingsplaner 140 19,2

Bruker ønsker ikke å flytte 172 23,6

Eventuell utflytting blir tatt opp senere 5 0,7

Utflytting vurderes som uaktuelt 412 56,5

Samlet 729 100,0

Med de forbehold som er antydet ovenfor, kan en også si at de 172 personene som ikke ønsker å flytte til egen bolig har en avklart status med hensyn til flytting. Slår vi sammen den gruppen som har avklarte utflyttingsplaner (140 personer) og de som ikke ønsker å flytte fra aldersinstitusjonen (172 personer), kan en si at 312 personer har en avklart status. Dette utgjør 42,8 prosent av utvalget.

Botid og status utflyttingsplaner: De fleste som har avklart utflyttingsplan, har bodd i institusjon i mindre enn 3 år – 81 av de 140 personene med avklart utflyttingsplan har bodd ved institusjonen i 3 år eller mindre. Når det gjelder botid for de 140 som har avklart utflyttingsplan, er fordelingen på botid som følger:

1 år eller mindre 27 personer

Mellom 1-2 år 28 personer

Mellom 2-3 år 24 personer

Mellom 3-4 år 14 personer

Mellom 5-6 år 16 personer

Mellom 6-7 år 8 personer

Mellom 7-8 år 3 personer

Mellom 8-9 år 5 personer

Mellom 9-10 år 1 person

Over 10 år 12 personer

Uopplyst botid 2 personer

Selv om tendensen er at det er de med relativt kort botid som også har avklart utflyttingsplan, er det likevel en del personer med relativt lang botid som har avklart utflyttingsplan. 5 personer som har avklart utflyttingsplan har bodd mer enn 16,5 år ved institusjon.

Det er heller ikke slik at personer med svært kort botid også entydig har avklart utflyttingsplan. Grunnen til dette er at i forbindelse med at yngre som nylig har flyttet inn i aldersinstitusjon, er det spesielt blitt vurdert eventuelt å etablere et tilbud i egen bolig. Det er også noen få av de med kort botid som har flyttet ut fra sykehjem og bodd i egen bolig en tid, men der en har flyttet tilbake til institusjon fordi det viste seg at tilværelsen i egen bolig ikke var formålstjenlig (se også nedenfor).

Kategorien "flytting uaktuelt" er altså personer hvor utflyttingsplaner ikke er presentert for vedkommende bruker, og hvor det også vurderes som usannsynlig at utflytting til egen bolig kommer på tale. I tillegg har jeg i denne kategorien også inkludert de 5 personene hvor en avventer utviklingen i sykdomsbildet før konkrete utflyttingsplaner blir tatt opp med bruker.

Vi ser en meget tydelig tendens til at jo yngre en person er, desto større er også sannsynligheten for at brukeren har avklarte planer for utflytting. I aldersgruppen 19-30 år har 58 prosent avklarte utflyttingsplaner. I aldersgruppen 61-67 år, er det 10 prosent som har avklarte utflyttingsplaner.

Aldersgruppen 1-18 år: Samtlige barn har konkrete utflyttingsplaner. Det er 7 personer i utvalget som er under 18 år. I realiteten er disse barna under skolepliktig alder med store og sammensatte funksjonstap. Samtlige av disse 7 har fastsatt dato for når de skal flytte over til bolig.

Aldersgruppen 19-30 år: 14 personer eller 58 prosent av de 24 personene i aldersgruppen 19-30 år har avklarte utflyttingsplaner. 4 personer ønsker ikke å flytte til egen bolig, mens det er 6 personer (hver 4. person i aldersgruppen) hvor vedkommende bruker ikke er presentert for eventuell utflytting.

Samtlige av disse 6 personene hvor utflytting vurderes som uaktuelt har følgetilstander etter ulykke som primærårsak til innleggelse i aldersinstitusjon. Årsakene til at utflytting vurderes som uaktuelt for disse personene er også entydige: brukerne er komatøs eller ute av stand til å kommunisere på grunn av hodeskader. For de fleste anføres at pårørende vurderer fortsatt tilbud ved sykehjem som det beste for brukeren.

Aldersgruppen 31-40 år: 12 personer – tilsvarende 39 prosent av aldersgruppen – har avklarte flytteplaner. 4 personer (13 prosent av aldersgruppen) ønsker ikke å flytte til egen bolig. For nær halvparten av aldersgruppen – 14 personer eller 47 prosent – vurderes det som uaktuelt å ta opp spørsmålet om utflytting.

Årsakene til at utflytting vurderes å være uaktuelt å ta opp med disse 14 personene angis å være følgende:

- 1 person har afasi, omfattende kognitiv svikt og er i tillegg suisidal.

- 2 personer har avtale om rullering (f. eks. 3 uker ved sykehjem og 2 uker hjemme) der bruker og familie er innstilt på å fortsette denne ordningen

- 2 personer er komatøs/ute av stand til å kommunisere

- 2 personer har MS med kognitiv svikt (hvorav den ene flyttet inn i sykehjem fra egen bolig for under 1 år siden)

- 1 person har langtkommen Huntington Chorea

- 4 personer vurderes så vidt pleietrengende at medisinsk personell bør være kontinuerlig tilgjengelig

- 1 person ønsker ikke brukerens pårørende at vedkommende bruker skal flytte ut

- 1 person har ikke fått tilbud på grunn av ressursmangel – kommunen ser seg ikke i stand til på lang sikt å bære de økonomiske forpliktelsene et tilbud i eget hjem vil innebære.

Gjennom telefonisk kontakt med aktuell fagperson har RO fått den forståelsen at i det tilfellet hvor familien ikke ønsker at vedkommende skal flytte til egen bolig, vurderes vedkommende bruker i liten grad i stand til selv å vurdere en eventuell flytting.

For 1 person angis "ressursmangel" som årsak. I dette tilfellet er vedkommende fagperson av den oppfatning at bruker ønsker å flytte ut, men at kommunen ikke ser seg i stand til i et langt tidsperspektiv å bære de økte driftsutgiftene som en boligløsning vil innebære.

Aldersgruppen 41-50 år: I denne aldersgruppen er det 100 personer slik at antall i absolutte tall også tilsvarer prosentandelen.

27 personer i aldersgruppen har avklart utflyttingsplan. 30 personer ønsker å bli boende ved aldersinstitusjon, mens det for 43 personer vurderes å være uaktuelt å ta opp spørsmålet om en eventuell utflytting.

For de 43 personene hvor utflytting ikke kommer til å skje, skal jeg ikke her referere fagpersonenes vurderinger like detaljert som for aldersgruppen 31-40 år. Det er til dels de samme vurderingene som også er anført for aldersgruppen 41-50 år. For aldersgruppen 41-50 år vil jeg i tillegg peke på følgende:

- For 2 brukere er det gjort spesiell tilrettelegging ved det (spesial)sykehjemmet vedkommende bor. For den ene personens vedkommende antydes det at overflytting til egen bolig kanskje vil bli vurdert på et senere tidspunkt.

- 5 personer har inntil nylig bodd hjemme/i egen bolig, men hvor det ble konkludert med at tilbud ved sykehjem likevel er mest hensiktsmessig.

- 1 person er psykisk utviklingshemmet. Vedkommende vil på et noe senere tidspunkt trolig flytte til et "bokollektiv" for voksne psykisk utviklingshemmede.

- For 1 person angis "ressursmangel" som årsak til at en ikke har tatt opp eventuell utflytting med vedkommende.

I tillegg har enkelte fagpersoner oppgitt årsakene som konklusjoner av vurderinger der det er vanskelig å vite hva som ligger til grunn for vurderingene. Når årsaken angis å være at "Det finnes ikke realistiske alternativ", er dette en forklaring som kan tolkes i ulike retninger.

Aldersgruppen 51-60 år: I denne aldersgruppen er det altså 52 personer eller 19 prosent som har avklart flytteplan. Om lag hver 4. person i aldersgruppen (23 prosent eller 64 personer) ønsker ikke å flytte ut av institusjon. For vel halvparten – 58 prosent eller 158 personer – vurderes det som uaktuelt å ta opp utflyttingsplaner med vedkommende.

I tillegg til de årsaker som er nevnt for aldersgruppene ovenfor, kan det pekes på følgende:

- I alle aldersgrupper over 31 år gis det begrunnelser ut fra at bruker trenger kontinuerlig tilgang på medisinsk utdannet pleiepersonell. I den aktuelle aldersgruppen (51-60 år) angis også terminalpleie i forbindelse med kreft som spesifikk grunn til at kontinuerlig tilgang på medisinsk pleiepersonell anses som nødvendig.

- I tillegg er det i denne aldersgruppen også personer med psykisk utviklingshemming og som i tillegg har utviklet andre lidelser med konsekvenser for den kognitive evnen.

- I denne aldersgruppen er det også en del personer med mental svikt som følge av alkoholmisbruk.

- 5 personer i denne aldersgruppen har flyttet ut fra sykehjem til egen bolig, men der vedkommende bruker er flyttet tilbake til sykehjem fordi brukerne (og hjelpepersonell /pårørende) fant at tilbudet i egen bolig ga dårlig livskvalitet.

- For 2 personer blir det antydet at bruker for så vidt ønsker å flytte til egen opprinnelig bolig, men at ektefelle motsetter seg dette.

I denne aldersgruppen er det 5 personer som ikke har fått presentert utflyttingsplaner på grunn av "svikt" i hjelpetjenestene:

- For 3 av disse 5 mangler kommunen boliger til vedkommende (og underforstått der kommunen i følge fagpersonen heller ikke har klare planer om bolig som kan tilbys vedkommende bruker)

- For 1 av disse 5 mener kommunen at vedkommende bruker trenger intensivt rehabiliteringstilbud før konkret utflyttingsplan blir tatt opp, men der søknad om medisinsk rehabilitering er avslått. Kommunen vil søke på nytt.

- For 1 av disse 5 begrunnes manglende utflyttingsplan med konflikt mellom kommuner: vedkommende bor (enn så lenge) på sykehjemmet fordi det er uenighet mellom 2 kommuner.

Aldersgruppen 61-67 år: Det er altså bare 28 av de 294 personene i denne aldersgruppen som har avklart flytteplan. Dette utgjør 10 prosent av gruppen. Hver 4. person ønsker fortsatt å bo ved aldersinstitusjon (70 personer). For hele 67 prosent i denne aldersgruppen vurderes det som uaktuelt å ta opp flytteplaner med vedkommende.

Jeg skal ikke her gjenta opplistingen av ulike årsaksforhold som er gjort ovenfor under de ulike aldersgruppene. For en stor andel av de 196 personer i denne aldersgruppen hvor utflytting vurderes som uaktuelt, begrunnes dette med uttalt mental svekkelse (av ulike årsaker). I tillegg gis det begrunnelser ut fra nødvendigheten av kontinuerlig tilgang på medisinsk utdannet personell.

10 av disse 196 personene har en nær historie hvor de har flyttet ut fra institusjon til egen bolig, men hvor tilbudet i eget hjem ikke fungerte.

For 2 i denne gruppen blir det eksplisitt sagt at vedkommende har bodd i aldersinstitusjon så godt som hele sitt voksne liv, og at vedkommende betrakter institusjonen som sitt hjem.

Det er relativt få hvor det antydes ulike ønsker mellom familie og bruker. Dette gjelder bare for 2 personer hvor det antydes at bruker ønsker å flytte til egen bolig, men at ektefelle ikke ønsker dette. Det er også 2 personer hvor det er etablert utstrakt "rullering" mellom egen bolig og institusjon.

Videre er det i denne aldersgruppen også 2 personer hvor hjelpepersonell ikke har tatt opp utflytting med vedkommende bruker fordi kommunen mangler egnede boliger som kan tilbys vedkommende.

Botid og årsak til at bruker ikke vil flytte til egen bolig. Det er 24 personer som har bodd ved institusjon i 6 måneder eller mindre og som ikke vil få tilbud om å flytte til egen bolig. Når fagpersonene forklarer hvorfor disse ikke vil få tilbud om å flytte, forklares dette for 7 av disse 24 med at de tidligere har flyttet fra institusjon og til egen bolig, men at de har flyttet tilbake til sykehjem fordi tilbud i egen bolig "ikke fungerte". 2 andre av de 24 personene med botid på 6 måneder eller mindre, har avtale om "rullering" mellom eget hjem og institusjon, der bruker og familie synes innstilt på å fortsette med dette.

Kjønn og status for utflyttingsplaner. Det er en tendens til at menn i større grad har avklart utflyttingsplan enn kvinner. Videre er det en tendens til at det særlig er kvinner som ikke ønsker å flytte ut til egen bolig. I utvalget totalt er kjønnsfordelingen 55 prosent menn og 45 prosent kvinner. Av de 140 som har avklart utflyttingsplan er kjønnsfordelingen 63 prosent menn og 37 prosent kvinner. Av de 172 som ikke ønsker å flytte til egen bolig er kjønnsfordelingen 45 prosent menn og 55 prosent kvinner. Tilsvarende fordeling for gruppen hvor utflytting er uaktuelt er 49 prosent menn og 51 prosent kvinner.

Målet er altså at yngre (under 67 år) skal ha tilbud om hjelp, tilsyn og pleie i egen bolig. I hvilken grad kan en si at målet er oppnådd?

En må ta de metodiske svakhetene i betraktning. Vi har opplysninger om sant nok et stort, men likevel bare et utvalg av den aktuelle populasjonen. Det er fagpersoner som kjenner brukeren som har gitt opplysninger, ikke brukeren selv (eller pårørende). For å gjøre arbeidet rimelig overkommelig, er det ikke utarbeidet en presis definisjon av nøkkelbegreper eller rammene for fagpersonenes skjønnsvurderinger.

Målet om at yngre skal få tilbud om egen bolig er avhengig av skjønnsmessige vurderinger: En overflytting til egen bolig skal være i samsvar med brukerens ønsker. Mange hvor utflytting vurderes som uaktuelt, er ute av stand til å forstå sin egen situasjon, noen har urealistiske ønsker, mange mangler evne til å gi uttrykk for egne ønsker, og flere er i en situasjon der eget ønske er lett påvirkelig av pårørende eller andre. I tillegg kan enkelte av de som fortsatt ønsker å bo ved sykehjem, ha et primærønske om å bo i egen bolig, men at tilbudet som er aktuelt vurderes som lite tilfredsstillende.

Det kan reises spørsmål om holdbarheten av fagpersonenes vurderinger. I mange tilfeller blir årsaken til at utflytting vurderes som uaktuelt, beskrevet på en konkret måte (og tendensen er at jo yngre brukeren er, desto mer utfyllende og konkret er også årsakene beskrevet): "Bruker er ute av stand til å forstå egen situasjon. Fortsatt sykehjem er best. Avgjørelsen tatt i samråd med pårørende". En slik konkret begrunnelse er i forhold til vårt formål grundig og konkret. Rent hypotetisk kan det imidlertid anføres at dersom vi hadde spurt pårørende direkte, ville pårørende kanskje ha reservert seg fra fagpersonens forståelse.

I andre sammenhenger er årsaken beskrevet som mer generelle vurderinger: "Egen bolig er prøvd, men det fungerte ikke". Eller: "Uaktuelt fordi hun er meget pleietrengende". Andre fagpersoner kunne ha kommet fram til andre vurderinger – at tilbud i egen bolig ville ha fungert hvis vedkommende hadde fått bedre tilrettelagte tjenester, eller at selv om vedkommende er pleietrengende, burde vedkommende likevel ha fått tilbud om egen bolig.

Videre kan vi bare ta stilling til det fagpersonene oppgir som årsak. Vi kan vanskelig trekke slutninger ut fra det fagpersonene ikke nevner som årsak: Årsaken til at det vurderes som uaktuelt at vedkommende flytter til egen bolig kan f.eks. være: "Bruker forstår ikke egen situasjon pga. demens". Manglende tilbud om egnet boligforhold eller uenighet mellom pårørende og aktuell bruker kan være en (tilleggs)årsak selv om fagpersonen ikke har nevnt dette i det åpne spørsmålet. (Gjennom andre spørsmål (se senere) om hva som eventuelt har vært vanskelig med å komme fram med et tilbud til aktuell bruker, er imidlertid flere alternativer listet opp. Fagpersonene er således gjennom spørreskjemaet gitt opplysninger om mange mulige årsaker.)

Når en skal vurdere om målet er nådd, er det altså mange metodiske forhold som gjør at en må ta forbehold.

På den andre siden tilsier generell kunnskap at vi kan ha stor tillit til de opplysninger vi har fått: Selv om det er kjent at det kan herske ulike oppfatninger, f.eks. mellom bruker og fagpersonell eller mellom pårørende og fagpersonell, vet vi at brukere av omsorgstjenestene og deres pårørende generelt har stor tillit til tjenestenes fagpersonell. Dessuten vil de skjønnsmessige vurderinger som gjøres av fagpersonene være en sentral del av det skjønnsmessige grunnlag som enkeltvedtak bygger på: selv om det kan anføres at fagpersonenes vurderinger kan være uttrykk for vedkommendes personlige skjønnsutøvelse, er det like fullt denne skjønnsutøvelsen som i stor grad er grunnlaget for de enkeltvedtak som fattes.

Vi har heller ingen indikasjoner som tilsier at frafallet skulle være i en systematisk forskjellig situasjon enn utvalget. Den mest "håndfaste" indikasjonen på dette er at i større kommuner har vi opplysninger fra de fleste aktuelle brukere, der det er en eller et fåtall fagpersoner fra den aktuelle kommunen som ikke har besvart skjemaet.

Vi legger til grunn at opplysningene som er gitt bygger på aktuelle fagpersoners faglige skjønnsutøvelse, og at opplysningene fra utvalget er representativt for hele populasjonen. Med dette som utgangspunkt, er hovedkonklusjonen at målet i hovedsak er oppnådd: yngre personer som bor på institusjon har fått alternativt tilbud om tjenester i egen bolig. De som bodde på institusjon i 2000 og som ikke hadde planer om å flytte til egen bolig (senest i løpet av 2003), ønsket enten fortsatt å bo ved institusjon, eller vedkommendes helsestatus tilsier at fortsatt tilbud ved sykehjem vurderes som tilfredsstillende.

Det er imidlertid enkelte unntak som tilsier at målet ikke er nådd:

- For et svært lite fåtall personer er det angitt å være "konflikt" mellom bruker og pårørende: Bruker ønsker å flytte til egen bolig, men ektefelle motsetter seg dette. I disse få tilfellene synes mønsteret å være at bruker ønsker å flytte til egen, opprinnelig bolig, det vil si til den boligen hvor pårørende bor, og at vedkommende bruker er lite innstilt på å flytte til "ny" kommunal bolig.

- For 7 personer (knapt 1 prosent av utvalget) begrunnes manglende planer om utflytting med "systemfeil" – det vil for de fleste av disse 7 personene si at kommunen mangler tilgang på – eller har ikke planer om å bygge – egnet bolig for vedkommende bruker. Dette kan også være en kombinasjon med at kommunen ikke ser seg i stand til å forplikte seg på de store driftsutgiftene et tilbud i egen bolig innebærer. 1 person har ikke fått tilbud om egen bolig på grunn av uenighet mellom to kommuner. 1 person har ikke fått tilbud om egen bolig, fordi vedkommende vurderes først å trenge rehabiliteringstilbud, noe som er avslått.

For det enkelte individ er konklusjoner basert på et hovedmønster lite relevant: Selv om samtlige i den aktuelle situasjonen har fått et tilfredsstillende tilbud med unntak av den ene personen, er situasjonen likevel utilfredsstillende for vedkommende. Det kan faktisk hevdes at situasjonen for de 7 "uheldige" som ønsker å flytte til egen bolig, og som også vurderes å være funksjonelt og mentalt i stand til å bo i egen bolig med tilrettelagt hjelp, kan oppleves som vanskeligere å leve med når en får kunnskap om at målet er nådd for så godt som samtlige andre i tilsvarende situasjon.

Det er altså 140 personer som har avklarte utflyttingsplaner. For disse personene skulle fagpersonene vurdere hva som under planleggingen av utflyttingen har vært "vanskelig". Spørsmålet lød: "Nedenfor listes opp en del forhold som kan skape vanskeligheter i en utflyttingsprosess. Når det gjelder utflyttingssaken for den aktuelle personen, kryss av for i hvilken grad det enkelte forhold som er nevnt nedenfor har eller har hatt betydning". De forhold som ble nevnt og skulle vurderes er gjengitt i tabellen nedenfor.

Ikke overraskende er det tilgangen på egnet bolig som i de fleste enkeltsaker har vært den vanligste flaskehalsen eller vanskeligheten ved utflyttingsplanene. I noen grad må kommunene bygge egnet bolig før utflytting kan skje – jamfør at en del brukere som har avklart utflyttingsplan først vil kunne flytte inn i egen bolig i løpet av 2003.

For om lag 2/3 (67 prosent) av de som nå har avklart utflyttingsplan, har spørsmålet om egnet bolig vært opplevd som et vanskelig spørsmål.

For vel halvparten (52 prosent) av de 140 personene som har avklart utflyttingsplan, har det vært vanskelig å komme fram til en hensiktsmessig måte å organisere tjenestene på. Noen få fagpersoner har også på skjemaet kommentert at en enda ikke har tatt endelig bestemmelse om hvordan tjenestene skal organiseres, selv om selve utflyttingsplanen kan betegnes som avklart. Vi har ikke spurt om hva ved tjenesteorganiseringen som oppleves som de største utfordringene, men kan ut fra generell kunnskap anta at særlig balansen mellom å bygge opp et eget, individuelt tilbud for vedkommende bruker (eller en gruppe brukere i et boligkompleks) og å integrere dette tilbudet sammen mede andre tjenester har vært vanskelig.

For knapt halvparten (42 prosent) av de som har avklart utflyttingsplan har det vært vanskelig å finansiere tjenestene. Også her har enkelte fagpersoner gitt en tilleggskommentar om at fullfinansiering av tjenestene enda ikke er avklart. Flere av de som har krysset av for at det har vært vanskelig å finne fram til den hensiktsmessige organisering av tjenestene, krysser også av for at spørsmålet om å (full)finansiere tjenestene har vært vanskelig.

I om lag 1/3 av tilfellene (28 – 32 prosent) har enten bruker, pårørende eller fagpersoner vært i tvil om det å flytte til egen bolig er hensiktsmessig. Dette viser at det å ta stilling til en eventuell utflytting til egen bolig er en prosess hvor motstridende følelser må bearbeides.

Kostnader. I et eget spørsmål ble det spurt om kommunen har beregnet kostnadene ved å gi tjenester i egen bolig. For vel halvparten (54 prosent) av de som har avklart utflyttingsplan har kommunen ikke full oversikt over kostnadene ved tjenestetilbudet. Det vil si at vi har opplysninger om kostnader ved tjenestetilbudet i egen bolig bare for 64 personer (46 prosent av de som har avklart utflyttingsplan).

For de personer hvor en hadde opplysninger om kostnadene, ble det oppgitt 3 svaralternativ: kostnadene blir tilsvarende som i dag eller mindre, vanskelig å bergene fordi vedkommende brukers bolig vil ha fast bemanning sammen med andre bruker eller at kostnadene blir større.

I de fleste tilfeller vil kostnadene bli større. Dette gjelder for 35 av de 64 brukerne (55 prosent). Bare for 9 av de 64 antas det at kostnadene blir tilsvarende som i dag eller mindre.

Når kostnadene ble større, ba vi også om at kostnadene ved tjenestene skulle oppgis. Bare kostnader til tjenester skulle inkluderes. Kapitalkostnader ved boligen skulle holdes utenfor.

For 12 av de 35 er tjenestekostnadene beregnet å bli mellom 450.000 – 750.000 kroner pr. år. For 8 av de 53 ligger kostnadene mellom 0,8 – 1,4 mill kr. For 15 av de 35 vil de årlige tjenestekostnadene bli 1,5 mil kr. eller mer. For en bruker er kostnadene beregnet å koste 3,2 mill kr. pr år.

Vi har altså lite systematiske opplysninger om kommunenes beregninger av tjenestekostnadene. Av spredt kontakt med enkelte fagpersoner kan det stilles spørsmål om at kommunene kanskje i større grad enn det som reflekteres i svarene har beregnet tjenestekostnadene, men at aktuell fagperson som har fylt ut skjemaene ikke har kunnskap om disse kostnadsberegningene. Det kan altså være en tendens til at fagpersonene som kjenner brukernes situasjon ikke kjenner beregningene av kostnadene ved tjenestetilbudet.

Vil nye yngre brukere flytte inn i aldersinstitusjon mot sine ønsker? Vi ba fagpersonene ta stilling til 2 utsagn. Spørsmålet lød: Nedenfor listes opp 2 utsagn hvor vi ber deg angi i hvilken grad du er enig eller uenig i utsagnet. (Disse utsagnene gjelder generelt og er ikke spørsmål som er direkte relatert til den bruker spørsmålene ovenfor gjelder.)

Utsagnene fagpersonene skulle ta stilling til var:

1. I vår kommune er det liten vilje til å prioritere nye tilbud til brukere som alt har et tilbud ved sykehjemmet (aldershjemmet). Det er viktigere å prioritere andre brukere som mangler tilfredsstillende tilbud.

2 Det vil i vår kommune i overskuelig framtid alltid bo yngre ved sykehjem (aldershjem) mot brukerens eget ønske. Om enkelte flytter til egen bolig, vil nye yngre flytte inn i sykehjem (aldershjem).

En skal være forsiktig med å tolke disse data: enkelte fagpersoner fylt ut skjema for flere brukere. I så fall blir vedkommendes vurdering av spørsmålet telt tilsvarende antall ganger vedkommende har fylt ut skjema.

Fagpersoner som har fylt ut 7 prosent av skjemaene, er enig i påstanden om at lokale politikere har vært lite villig til å prioritere tilbud til personer som alt bor ved institusjon, fordi en først og fremst vil prioritere andre med utilfredsstillende tilbud. I tillegg er det ¼ som er noe enig i påstanden. Dette kan tyde på at det politiske nivå i enkelte kommuner er uenig i Stortingets målsetting med de aktuelle stimuleringsmidlene.

Fagpersoner som har fylt ut 12 prosent av skjemaene mener at det "alltid" vil bo yngre i sykehjem mot egne ønsker. 26 prosent svarer "både og". Det er altså ete mindretall blant fagpersonene som er tvilende til at målet er realiserbart: selv om de som ønsker å flytte inn i egen bolig får et slikt tilbud, antar dette mindretallet at nye yngre likevel kommer til å flytte inn i institusjon og bli boende der mot eget ønske.

Vi har altså opplysninger om 189 personer som har flyttet ut fra aldersinstitusjon. Dette utgjør et utvalg på 75 prosent av alle de personer hvor statlig nivå har utbetalt stimuleringstilskudd i forbindelse med utflytting.

57 prosent av de som har flyttet til egen bolig er menn (107 av 189), 43 prosent er kvinner. Kjønnsfordelingen er den samme som for de som bor ved institusjon (henholdsvis 55 og 45 prosent.

I absolutte tall er det flest i aldersgruppen 51 – 60 år som har flyttet ut fra institusjon. Men fordi det i absolutte tall er færrest personer som flytter inn i institusjon i de yngste aldersgruppene, kan vi gå ut i fra at aldersfordelingen blant de som har flyttet ut fra institusjon bekrefter det samme som vi fant blant dem som bodde i institusjon, men som hadde avklart utflyttingsplan: jo yngre en person er, desto mer sannsynlig er det at vedkommende har avklart utflyttingsplan.

Gjennomsnittsalderen er 47,5 år. Den yngste er 12 år, og den eldste er 70. Grunnen til at personer som er flyttet ut kan være over 67 år, er at enkelte kunne være 67 år (høyeste alder for å bli inkludert i kartleggingen) på det tidspunktet de flyttet ut. Aldersfordelingen for de som har flyttet ut er om lag den samme som for de som har avklart utflyttingsplan og som fortsatt bor ved institusjon.

I den yngste aldersgruppen omfatter utvalget som har flyttet ut fra institusjon bare 2 personer. Den ene av disse har bodd i institusjon i 5 år, den andre i vel 2.

Ellers ser vi at gjennomsnittlig botid for de øvrige 2 aldersgruppene er betydelig lavere enn for de 3 eldste aldersgruppene. Personer som er mellom 19 – 40 år har i gjennomsnitt bodd om lag 3 år før en flyttet inn i egen bolig. I de 3 eldste aldersgruppene er gjennomsnittlig botid om lag den samme: mellom 7 og 8 år som gjennomsnittlig botid.

Det er altså en svak, men gjennomgående tendens at gjennomsnittlig botid øker med økende alder.

Det er en betydelig variasjon i botid internt i de ulike aldersgruppene, og særlig er variasjonen størst i de 3 eldste aldersgruppen. En person har bodd vel 30 år i institusjon før vedkommende flyttet inn i egen bolig. En gjennomsnittlig botid på 7-8 år for de eldste aldersgruppene viser at tilbud om å flytte inn i egen bolig er et tilbud som er benyttet av personer som både er relativt gamle og som har bodd i institusjon i svært mange år.

Årsakene til at en trenger hjelp fra pleie og omsorgstjenestene var oppgitt i følgende alternativer: nedsatt førlighet/muskelkraft som følge av sykdom, tilsvarende som følge av ulykke, psykisk lidelse og kognitiv svikt. For hver aktuell årsak, skulle en vurdere om det var primær årsak, medvirkende årsak eller om den aktuelle årsaken var uten betydning.

Nedsatt førlighet som følge av sykdom anses oftest som viktig årsak til at brukeren trenger omsorgstjenester – for 62 prosent av utvalget er sykdom angitt som primær årsak. Det er også ganske mange som har kognitiv svikt – det er totalt 61 prosent hvor kognitiv svikt vurderes som primær eller medvirkende årsak. Godt og vel hver 4. person (28 prosent) har følgetilstander etter ulykke som primærårsak. Om lag hver 10. person har psykisk lidelse som primærårsak.

Netto bo-areal. I netto bo-areal skulle boder, kjeller eller gang utenfor leiligheten ikke tas med.

Vi har opplysninger om bo-arealet for 185 personer. Gjennomsnittlig bo-areal er om lag 58 m2. Imidlertid sier gjennomsnittet lite, fordi det er en betydelig variasjon i bo-arealet. Maksimalt bo-areal er 150, minimum er om lag 10 m2. 119 personer eller 64 prosent har et boareal på 51 m2 eller mer, 44 personer eller 24 prosent har et bo-areal på mellom 41 – 50 m2. 163 personer eller 88 prosent har et boareal på 41 m2 eller mer.

5 personer (2,7 prosent) har et bo-areal på 20 m2 eller mindre – det minste bo-arealet er angitt å være ca 10 m2. Dette er boliger som må dele bad med andre, og som heller ikke har eget kjøkken. Formelt er dette egen bolig i den forstand at vedkommende betaler husleie og egenbetaling etter regelverket for de hjemmebaserte tjenester. Men ut fra selve bostandarden, er det trolig mer dekkende å kalle dette for hybelstandard.

10 personer (5,4 prosent) har et bo-areal på 21- 30 m2, 7 personer (3,8 prosent) mellom 31 – 40 m2.

Smart-hus teknologi: 44,7 prosent av boligene (84 av 188 svar) har smart-hus teknologi i betydningen at brukeren kan åpne og stenge dører og vinduer fra sin sitteplass (rullestol). I 40 av disse boligene benytter brukeren seg av denne muligheten. Ytterligere 44 boliger er bygd med smart-hus teknologi, men hvor brukeren ikke benytter seg av eller ikke trenger denne muligheten. Vel halvparten av boligene (55,3 prosent) har ikke smart-hus teknologi.

Er boligen godt tilpasset brukerens funksjonshemning: Vi har her svar fra 188 personer. I langt de fleste tilfeller mener fagpersonene at boligen er godt tilpasset brukerens funksjonshemning. Dette gjelder for 145 personer (77,1 prosent).

I 35 tilfeller (18,6 prosent) mener fagpersonene at boligen har enkelte mangler, mens boligen anses som dårlig tilpasset brukerens funksjonshemning i 8 tilfeller (4,3 prosent).

Ikke overraskende anses alle de minste boligene (20 m2 eller mindre) som dårlig tilpasset brukerens funksjonshemning.

8 av de 10 boligene som har 21 – 30 m2 bo-areal anses som godt tilpasset, tilsvarende 4 av de 7 boligene med 31 – 40 m2 bo-areal. 30 av de 44 boligene med 41-50 m2 bo-areal vurderes som godt tilpasset.

I den grad boligene anses å ha mangler i forhold til brukernes funksjonshemning, er det for liten plass, særlig på bad og/eller soverom, som gjør boligen mindre funksjonell. Flere kommentarer antyder at med bedre plass, ville brukeren også kunne fungere mer selvhjulpen i hverdagen. Ellers er det smale døråpninger, dørterskler, at speil og vask er montert for høyt eller at kjøkkenutstyret er montert slik at det ikke er funksjonelt for brukeren (kommer ikke under kjøkkenbenk med rullestol eller utstyret er montert for høyt).

Av de som har 51m2 eller mer i bo-areal, kan det også være plassproblemer – og da grunngitt med at badet er for lite. Plassproblemer kan ellers oppstå på grunn av at brukeren trenger mange tekniske hjelpemidler. Ellers begrunnes mangler med at kjøkkenet ikke er tilpasset brukerens funksjonshemning – at kjøkkeninventaret mangler mulighet for regulering i forhold til brukerens arbeidsstilling. Andre mangler er at boligen ikke har tilknyttet alarmsystem, at det ikke er mulig å installere takheis, eller at vannet på badet ikke renner ut via sluk, men over til tilstøtende rom. I ett tilfelle anses boligen å ha mangler fordi den ikke er lydisolert: bruker (med psykiatrisk lidelse) roper en del, noe som er til genanse for naboene.

Bolig-type. 63 prosent av boligene (119 boliger) er omsorgsboliger (definert som boliger bygget med oppstartingstilskudd fra Husbanken). 27 prosent er "boliger kommunen disponerer til omsorgs- eller pleieformål, men som ikke er å regne som institusjon". I 19 tilfeller (10 prosent) bor brukeren i bolig som brukeren selv har skaffet seg (i langt de fleste tilfeller er dette brukerens opprinnelige bolig).

Det er særlig "andre boliger som kommunen disponerer til pleie og omsorgsformål" som har det minste bo-arealet. Omsorgsboligene har et gjennomsnittlig bo-areal på 55,4 m2, og langt de fleste omsorgsboliger har et bo-areal svært nært dette gjennomsnittet. Det er i de tilfeller at bruker har flyttet ut fra institusjon til bolig som vedkommende har skaffet seg selv at boligen har særlig store bo-areal. Gjennomsnittlig bo-areal for disse "ordinære boligene" er om lag 90 m2.

"Kategoriboliger". Vi ba fagpersonene om opplysning om boligen brukerne flyttet inn i var "kategoribolig" i hovedsak bergenet på bestemte aldersgrupper. Spørsmålet lød: Tenk deg en radius fra vedkommendes bolig på om lag 200 meter. Hvor mange "kategoriboliger" er samlet innen denne radiusen? ("Kategoribolig" er sykehjem, aldershjem, omsorgsboliger, trygdeboliger, boliger for psykisk utviklingshemmede, kommunale utleieboliger for vanskeligstilte. Hvis f.eks. et sykehjem ligger innenfor denne radiusen, skal antall plasser ved sykehjemmet inngå i totalsummen.)

36 brukere (19 prosent) har 9 eller færre slike kategoriboliger innen den tenkte radiusen.

149 personer av utvalget har altså 10 eller flere slike kategoriboliger innenfor den tenkte radiusen. For langt de flestes vedkommende er kategoriboligene i hovedsak benyttet av eldre (67 år eller mer) - dette gjelder for 75 personer eller 50 prosent av de som har 10 eller flere kategoriboliger i nærheten. 9 prosent bor i et område hvor kategoriboligene i hovedsak benyttes av yngre, 15 prosent hvor kategoriboligene benyttes av flere aldersgrupper.

161 av de 189 personene – 85,2 prosent – har mulighet for å tilkalle hjelp 24 timer i døgnet. For 14, 8 prosent er det svart at brukeren ikke har mulighet å tilkalle hjelp hele døgnet.

De som har mulighet for å tilkalle hjelp hele døgnet, har i gjennomsnitt en responstid på om lag 5 minutter. Maksimal responstid er 30 minutter.

Langt de fleste som har flyttet fra aldersinstitusjon til egen bolig har altså mulighet å tilkalle hjelp hele døgnet. Samtidig er responstiden relativ liten – 30 minutter eller mindre.

Ut fra det statlige rammeverket, som understreker viktigheten av døgnkontinuerlige tjenester, kan det anføres som noe overraskende at så vidt mange som 15 prosent ikke har mulighet å tilkalle hjelp hele døgnet. Vi har ikke opplysninger om årsakene til at aktuelle kommuner ikke har etablert døgnkontinuerlig mulighet å tilkalle hjelp, men har vanskelig for å tro at hele 15 prosent av de som har flyttet ut fra aldersinstitusjon ikke ønsker eller har behov for slik tilkalling.

17 prosent eller 32 personer av de som har flyttet ut i egen bolig har fått innvilget brukerstyrt personlig assistanse (BPA). Det er søkt eller er avklart plan om å søke om BPA for ytterligere 7 personer (knapt 4 prosent). Det er altså innvilget eller planlagt søkt BPA for til sammen 39 brukere eller hver 5. person som har flyttet ut (20,9 prosent).

Av de resterende 148 er det vurdert som uaktuelt å søke om BPA for 78 personer – det vil si at BPA er vurdert, men der det er konkludert mede at ordningen er uaktuell for vedkommende bruker. For 70 brukere angis at eventuell søknad om BPA fra kommunens side verken er vurdert eller diskutert med brukeren. (Spørsmålet vedrørende BPA er besvart for 187 personer.)

Ett av hovedmålene både med statens stimuleringstilskudd for utflytting fra aldersinstitusjon og med BPA er at den enkelte bruker i større grad skal få mulighet til å ta ansvar og styring over egen hverdag. På denne bakgrunn kan det virke noe overraskende at bare hver 5 person av de som har flyttet inn i egen bolig har fått innvilget eller vil søke om BPA. Vi har ikke grunnlag for å si noe om hvorfor så få personer vurderes som aktuell for BPA.

Fagpersonene ble bedt om å vurdere om tjenestekostnadene for kommunen hadde blitt større, mindre enn om lag uendret sammenlignet med tjenestekostnadene når vedkommende bruker bodde på institusjon. På dette spørsmålet har vi svar bare for 178 av de 189 brukerne (94 prosent av utvalget).

Av de vi har svar fra, vurderes tjenestekostnadene i boligen å være høyere for drøyt halvparten av brukerne sammenlignet med kostnadene da brukeren bodde i institusjon (56 prosent). For 27 prosent antas tjenestekostnadene i boligen å ligge på om lag samme nivå som i institusjon. Tjenestekostnadene vurderes å ha blitt mindre for 17 prosent.

Fagpersonenes anslag av hjelpevolum er basert på skjønn. Dersom enkeltvedtaket tildeler tjenester i form av (tilsyns)besøk som ikke er tildelt i timer, skulle fagpersonene stipulere timetallet. Dersom hjelpevolumet varierer, skulle det gjennomsnittlige volumet angis. Likeens skulle en fordele hjelpen forholdsvis dersom boligen brukeren bodde i hadde tilknyttet fast bemanning som ga hjelp til alle i boligkomplekset.

I gjennomsnitt får brukerne 68 timer hjelp pr. uke. Det er imidlertid store variasjoner rundt dette gjennomsnittet.

6 av de 185 som vi har opplysninger om har hjelp tilsvarende 9 timer eller mindre pr. uke. Det minste volumet er 1 time hjelp beregnet som 1 tilsynsbesøk pr. uke.

10 personer har mellom 10 – 19 timer hjelp pr. uke. 24 personer har mellom 20 – 29 timer hjelp pr uke.

Hver 5. bruker som har flyttet ut fra institusjon (22 prosent eller 40 personer) har 29 timer eller mindre hjelp pr. uke. På det tidspunktet disse personene flyttet inn i sykehjem, kunne de ha langt større hjelpebehov enn det de i dag har. Det kan likevel anføres at det er relativt mange av de som har flyttet ut fra institusjon som bedømt etter hjelpevolumet synes å ha mindre behov for hjelp og tilsyn. (Jamfør også at det er 17 prosent av utvalget hvor fagpersonene anslår at tjenestekostnadene er blitt mindre etter at bruker flyttet inn i egen bolig.)

Ut fra data er det vanskelig å få sikre holdepunkter om hvorfor de med så vidt lite hjelpevolum trenger omsorgstjenester. Botid i institusjon varierer betydelig – blant de 9 som har 9 timer eller mindre hjelp pr. uke, er det 2 personer som har bodd 8,5 år ved institusjon før utflytting til egen bolig, 2 personer har bodd ved institusjon i 4 måneder. Imidlertid synes det å være flere blant de som har mellom 10 – om lag 20 timer hjelp pr uke som har bodd ved institusjon svært lenge før de flyttet inn i egen bolig. 4 av disse har bodd ved institusjon mellom 15 og vel 30 år, ytterligere 3 har bodd i om lag 8,5 år.

Det store flertallet av de som har flyttet ut fra institusjon, har likevel omfattende behov for hjelp. 42 personer (23 prosent) har mellom 30 og 49 timer hjelp pr. uke, 27 (15 prosent) har mellom 50 – 69 timer, og 34 personer (18 prosent) har mellom 70 – 99 timer pr. uke.

Hvis en bruker har kontinuerlig hjelp fra 1 person alle døgnets timer, tilsvarer dette 168 timer hjelp pr. uke. 38 personer (21 prosent) har mellom 100 – 168 timer hjelp pr. uke. 4 personer har mer enn 168 timer hjelp pr. uke.

De aspektene ved tjenestekvaliteten som skulle vurderes var følgende:

- mulighet for å styre og legge opp tjenestene etter eget ønske

- trygghet for rask hjelp når behov oppstår

- faglig medisinsk oppfølging

- mulighet for sosial deltakelse sammen med familie, venner, foreninger og/eller

ulike sammenkomster.

Det understrekes på nytt at det er fagpersoner og ikke brukeren selv som har vurdert om bruker har fått bedre, om lag samme eller dårligere kvalitet på tjenestene etter at vedkommende bruker flyttet inn i egen bolig. Det er altså fagpersonenes vurderinger vi får svar på, ikke brukerenes vurderinger. Av forskningslitteraturen framgår at fagpersoner og brukere kan ha systematisk forskjellige vurderinger.

Fagpersonenes vurderinger tilsier at langt det største flertallet av brukere har fått bedre eller uendret kvalitet på tjenestene etter at vedkommende flyttet inn i egen bolig. Særlig gjelder dette "brukerens mulighet til å styre og legge opp tjenestene etter eget ønske" og "mulighet for sosial deltakelse sammen med andre" hvor henholdsvis 85 prosent og 70 prosent av fagpersonene mener at tilbudet er blitt bedre. Det er henholdsvis 2 og 3 prosent som mener at tilbudet er blitt dårligere for disse 2 dimensjonene.

Når det gjelder "trygghet for å få rask hjelp" og "faglig medisinsk oppfølging" er det flest fagpersoner som vurderer at brukerne har fått et uendret tilbud etter at å ha flyttet inn i egen bolig. Imidlertid er det også flere fagpersoner som mener at brukeren har fått et bedre tilbud – for hele 40 prosent av brukerne mener fagpersonene at bruker har fått økt trygghet for rask hjelp ved behov, mens den medisinske oppfølgingen vurderes å ha blitt bedre for 19 prosent av brukerne.

For 10 prosent av brukerne mener fagpersonene at den medisinske oppfølgingen er dårligere etter at bruker har flyttet inn i egen bolig, sammenlignet med oppfølgingen en fikk ved institusjon. 8 prosent av brukeren vurderes å ha fått redusert trygghet for rask hjelp ved behov.

Har brukeren angret på at en flyttet til institusjon? I følge fagpersonene har 90 prosent av brukerne ikke angret på flyttingen (169 av 188 svar). 9 personer eller 5 prosent av brukerne angret til å begynne med.

Ut fra fagpersonenes vurderinger er det altså 95 prosent av brukerne som har funnet seg til rette i sin nye bolig (i betydningen at de ikke angrer på at de flyttet). Av disse var det igjen bare et mindretall som hadde vanskeligheter med å finne seg til rette i startfasen, men som etter hvert har funnet seg til rette.

10 personer eller 5,3 prosent av utvalget angrer på at de flyttet fra institusjon og inn i egen bolig.

Som vi så av analysen av materialet for de som bor ved institusjon, har et fåtall personer har flyttet tilbake til institusjon fordi tilbudet i egen bolig ikke fungerte etter forventningene. Det er ikke urimelig å anta at enkelte av de 10 som angrer på at en har flyttet til egen bolig kommer til å flytte tilbake til institusjon. Det er på den andre siden heller ikke urimelig å anta at enkelte av de 10 vil finne seg til rette i sin nye bolig etter en tid.

For brukerne som angrer eller har angret på at de flyttet inn i egen bolig, spurte vi om fagpersonenes vurderinger av årsakene (åpent spørsmål).

Av de 10 som angrer på en flyttet inn i egen bolig, opplever de fleste sosial isolasjon og/eller utrygghet ved å måtte ta (mer) ansvar for egen hverdag. For en person oppgis at en må forholde seg til (alt for) mange hjelpere, og at vedkommende savner den mer stabile personellgruppen på institusjonen. For 2 personer angis at vedkommende ikke angrer på at en flyttet ut fra institusjon, men at vedkommende (sterkt) savner sitt opprinnelige hjem og bofellesskapet med egen familie.

Også de som til å begynne med angret på at de flyttet ut fra institusjon, angret fordi en følte seg ensom og/eller usikker på hvordan en skulle håndtere det nye ansvaret som det å bo i egen bolig innebærer. En person fant seg lite til rette til å begynne med fordi vedkommende fikk en mindre bolig enn det som var forespeilet vedkommende.

Oppsummert: I følge fagpersonenes vurderinger er tjenestetilbudet til langt de fleste brukerne bedre eller uendret etter innflytting til egen bolig, samtidig som bare et lite mindretall angrer på flyttingen. Særlig mener fagpersonene at brukerne opplever bedre kvalitet på tjenestene fordi vedkommende i større grad kan styre og selv være med på å legge opp hvordan tjenestene skal utformes, og ved at brukeren har fått større mulighet til sosial deltakelse. Den faglig medisinske oppfølgingen vurderes for de fleste å være uendret (70 prosent) eller bedre (20 prosent). For 10 prosent av brukerne vurderes det medisinske tilbudet å ha blitt dårligere i boligen.

KOMMUNENUMMER: ______________ (fire siffer)

KOMMUNENAVN: __________________

SKJEMAET ER FYLT UT AV (stilling og navn) ______________________________________________________

UTFYLLERS ADRESSE:__________________________________

UTFYLLERS TELEFONNUMMER: _______________

1. ALDER: ______________ÅR

2. KJØNN: MANN KVINNE

_________ÅR __________MÅNED

__________ ÅR ___________MÅNED

(Boder, ganger, kjeller utenfor leiligheten holdes utenfor.)

Godt tilpasset Enkelte mangler Dårlig tilpasset

6 B: (Hvis krysset av for "Enkelte mangler" eller "Dårlig tilapsset" under 6 A):

BESKRIV HVA BOLIGENS MANGLENDE TILPASNINGEN BESTÅR I: ___________________________________________________________________

7. BOLIGTYPE.

ORDINÆR BOLIG (enebolig, leilighet, leilighet i frittstående bolig, blokk, leiegård)

BOLIG KOMMUNEN DISPONERER TIL OMSORGS- ELLER PLEIEFORMÅL,

MEN SOM IKKE ER Å REGNE SOM INSTITUSJON

OMSORGSBOLIG (det vil si bolig bygget med oppstartingstilskudd fra

Husbanken)

(Dersom enkeltvedtaket tildeler tjenester i form av (tilsyns)besøk el .l. som ikke er

tildelt i timer, stipuler og inkluder timeforbruk til dette. Dersom antall timer kan

variere fra uke til uke, angi skjønnsmessig det gjennomsnittlige timetallet.)

____________TIMER PR. UKE

(TRYGGHETSALARM)? (Her spørres om alarm er innstallert, uavhengig

av om alarmen brukes eller ikke.)

JA NEI

Hvis ja på 9 A:

______________MINUTTER

JA, OG BRUKEREN BENYTTER SEG AV DENNE MULIGHETEN

JA, BOLIGEN ER BYGD MED DENNE MULIGHETEN FOR ØYE, MEN

BRUKEREN BENYTTER SEG IKKE AV / TRENGER IKKE Å BENYTTE DENNE

MULIGHETEN

NEI, BOLIGEN ER IKKE BYGD MED DENNE MULIGHETEN FOR ØYE

BRUKEREN ER INNVILGET BPA

KOMMUNEN HAR SØKT/VURDERER Å SØKE OM BPA FOR BRUKEREN

KOMMUNEN VURDERER DET SOM UAKTUELT Å SØKE OM BPA FOR

BRUKEREN

DET ER IKKE FRA KOMMUNENS SIDE VURDERT ELLER DISKUTERT MED

BRUKEREN OM DET SKAL SØKES OM BPA.

_____________"KATEGORIBOLIGER"

Hvis svaret er 10 eller flere boliger under 12 A:

HOVEDSAKELIG "KATEGORIBOLIGER" FOR ELDRE (67 år eller eldre)

HOVEDSAKELIG "KATEGORIBOLIGER" FOR YNGRE (55 ÅR ELLER YNGRE)

HOVEDSAKELIG "KATEGORIBOLIGER" FOR FLERE ALDERSGRUPPER

"KATEGORIBOLIGENE" LIGGER I DET SOM KAN KALLES

SENTRUMSBEBYGGELSE MED ORDINÆRE BOLIGER FOR FAMILIER OG

PRIVATPERSONER i ULIKE ALDERSGRUPPER. (Hvis det også ligger sykehjem

i denne sentrumsbebyggelsen, krysses det av for dette alternativet.)

JA

JA, TIL Å BEGYNNE MED

NEI

Hvis ja på 14 A:

_________________________________________________________________________________

BEDRE KVALITET OM LAG SOM FØR DÅRLIGERE KVALITET

BEDRE KVALITET OM LAG SOM FØR DÅRLIGERE KVALITET

BEDRE KVALITET OM LAG SOM FØR DÅRLIGERE KVALITET

BEDRE KVALITET OM LAG SOM FØR DÅRLIGERE KVALITET

STØRRE KOSTNADER OM LAG SOM FØR MINDRE KOSTNADER

VIKTIG ÅRSAK MEDVIRKENDE ÅRSAK UTEN BETYDNING

VIKTIG ÅRSAK MEDVIRKENDE ÅRSAK UTEN BETYDNING

VIKTIG ÅRSAK MEDVIRKENDE ÅRSAK UTEN BETYDNING

VIKTIG ÅRSAK MEDVIRKENDE ÅRSAK UTEN BETYDNING

KOMMUNENUMMER:______________(FIRE SIFFER)

KOMMUNENAVN:__________________

SKJEMAET ER FYLT UT AV (stilling og navn):

UTFYLLERS ADRESSE:___________________________________

UTFYLLERS TELEFONNUMMER:___________________________

SPØRSMÅL OM BRUKEREN

(GJELDER BARE PERSONER SOM IKKE VAR FYLT 67 ÅR PR 01.05.2000)